Åsmund Reistad har markert seg som en kritikerrost gitarist og fornyer av norsk folkemusikk. Det var som ung musikkstudent ved universitetet i Oslo han oppdaget genren. Fra før hadde han mye annen musikk i bagasjen; jazz, pop, viser og klassisk gitar. Han vokste opp på Rykkinn i Bærum, et sted som ikke akkurat er kjent for noe frodig folkemusikkmiljø. Disse forholdene har hatt en del å si for hvordan Reistad tilnærmer seg folkemusikken. Det har det aldri vært viktigst å lære flest mulig slåtter eller fordype seg i musikk fra et spesielt område. Han har riktignok brukt mye tid på å lære genretypiske trekk som dansetakt og melodiføring, men målet har hele tiden vært å bruke denne kunnskapen til å forme et personlige uttrykk og (i en ideell verden) være med på å etablere en folkemusikktradisjon fra Rykkinn.
I 2021 ga han ut 89% folkemusikk, et soloalbum bestående av hans egne komposisjoner med utgangspunkt i norske dansetyper som er vanlige i folkemusikk og gammeldans; reinlender, gangar, pols, masurka m.m. Med titler som Rykkinnbussen og Gangar fra skuffen gjør han et humoristisk poeng av sin (manglende) folkemusikalske oppvekst. Albumet fikk strålende mottakelse hos publikum og presse.
I 2024 kom oppfølgeren Urban folkemusikk. Denne gangen har han med seg Bendik S. Qvam (bukkehorn, seljefløyte og trompet) og Jørund F. Samuelsen (perkusjon, munnspill og keyboard). Albumet følger i det samme sporet som 89% folkemusikk, der Reistad fortsetter å utforske grensene for folkemusikken. Ved å la el-gitar og synth møte bukkehorn og seljefløyte, og ved å la fjell og vidde møte storbyen skaper han urban folkemusikk. Med titler som Sensorstyrt håndvask på offentlig bad, Jeg trodde jeg var Superlangbein og Rullebåndet drar han lytteren inn i sitt musikalske univers.