Lillebjørn var en ekte Oslo-gutt, og mange av visene hans handler om personer og steder i byen. Men til tross for den lokale tilhørigheten er tekstene allmenngyldige. Måten han vever temaer som oppvekst, kjærlighet og tilhørighet inn i skildringene av byen skaper gjenklang hos et publikum også utenfor Oslos grenser.
Konserten bindes sammen med små anekdoter knyttet til Lillebjørns mange selvbiografiske tekster, som i «Stilleste gutt på sovesal 1» og «Aleksander Kiellands plass». Publikum får høre hvordan Lillebjørn som elev på videregående syntes stiloppgaven han hadde fått utdelt var litt kjedelig. Han bestemte seg for å skrive et dikt i stedet, og resultatet ble en av hans flotteste tekster; «Danse, ikke gråte nå». De får også høre hvordan Lillebjørn en sommerdag gikk nedover Karl Johans gate og plutselig fikk høre et stringswingband som spilte på gata. Bandet var Hot Club de Norvège. Lillebjørn ble så begeistret at han inviterte dem med i studio for å spille med på hans neste plate. Dette tilfeldige møte resulterte i en av Lillebjørns mest kjente viser, nemlig «Tanta til Beate». Eller hva med da Lillebjørn «stjal» et tema fra Beethovens 9. symfoni, gjorde det om til valsetakt og brukte det i sin egen vise «Crescendo i gågata»?
Åsmund Reistad vokste opp med Lillebjørn, og lærte seg å spille gitar ved hjelp av Lillebjørns gitarbok. Gjennom en lang karriere har Reistad hatt Lillebjørns viser på repertoaret, og fremført dem for folk i alle aldre, i alt fra skolekonserter til 70-årslag. I tillegg har han viser av Øystein Sunde, Erik Bye, Vidar Sandbeck og Alf Prøysen på repertoaret som han ofte blander inn i konsertene. Han er kjent som en av landets beste gitarister innen stilarten. Han er også kjent som en fornyer av norsk folkemusikk, og har gitt ut albumene «89% folkemusikk» (2021) og «Urban folkemusikk» (2024).